Demokrati på lavbluss

Nadeem Yousaf

Bestikkelser, trusler og utpressing har det vært kultur for i pakistansk politikk – under generalene i demokratiets navn. General Pervez Musharraf styrtet den sivile regjeringen 12.10.99. Etter å ha tatt kontroll over regjeringen, opplyste han at han ville etablere et sunt demokrati. En analyse av styret hans viser at han har mislykkes totalt. Han har styrket egen makt. Konstitusjonen er i praksis endret fra parlamentsstyre til presidentstyre. Parlament og ministere er hans servile tjenere. Det ble holdt valg i 2002, men generalene har den reelle makten. Det er ingen tegn til at Musharraf og kollegene hans er interessert i å endre fortidens korrupsjonskultur. Musharraf har derimot samlet korrupte folk rundt seg.

Når vi analyserer perioden fra 02 til i dag, ser vi at han har kastet vrak på all demokratisk etikk. Han velger å gjøre alle avtaler bak lukkete dører. General Musharraf innkalte ikke til møte i nasjonalforsamlingen før han hadde klart å få medlemmer i andre partier til å bryte ut og gå inn for statsministerkandidaten fra sitt støtteparti Pakistansk Muslimsk Liga (Q) (PML-Q). Klausulen i grunnloven som begrenser valgte medlemmers rett til å skifte parti, er opphevet. Provinsene slipper heller ikke unna general Musharrafs stadige innblanding. Benazir Bhuttos parti hadde klart flertall i Sind-provinsen, men ble ikke bedt om å danne regjering.

Valget har ikke endret virkeligheten; statsministeren og parlamentet har ingen makt. Han omgår statsministeren og pålegger regjeringen å sette i verk det han bestemmer. Nylig fikk dirigenten i nasjonalforsamlingen igjennom en bestemmelse som forbød å diskutere presidenten i møtesalen. Dirigenten er husets høye beskytter og nøytral, men skribenten husker ikke ett eneste tilfelle der dirigentens avgjørelse gikk i opposisjonens favør. LFO kom inn i nasjonalforsamlingen ved at regjeringen fikk til en avtale med de religiøse politiske partiene. Ifølge mediene truet regimet den religiøse alliansen med at provinsstyret i Nordvestprovinsen (NWFP) ville bli destabilisert og at de kunne bli utfordret på utdanningspolitikken sin – om de ikke støttet LFO i parlamentet. Dette grunnlovstillegget har gitt all makt av betydning til presidenten, inkludert utnevning av dommere, forsvarsledere, oppløsning av regjeringen o.s.v. Innsynsrett eksisterer knapt.

Resultatet av presidentvalget er ikke hemmelig for noen. Siden maktapparatet måtte fylle opp stemmeurnene for å vise høy valgdeltakelse, var det i virkeligheten spøkelser som fylte opp valglokalene. Valgkommisjonen brente valgregistrene rett etter å ha annonsert valgresultatene. President Musharraf tjener hærens og ikke nasjonens interesser. Han har etablert et nasjonalt sikkerhetsråd for å sikre generalene varig makt. Generalene blir tildelt residenser og jordbrukseiendommer. Både pensjonerte og aktive militære får nøkkelstillinger i byråkratiet.

Pensjonerte offiserer får både pensjon og lønn. Rettsvesenet er underordnet ham og generalene. Det har ennå ikke vært ført en eneste korrupsjonssak mot hærens offiserer i høyesterett i Lahore – og lite trolig vil det bli ført noen. Etter at han overtok makten har ikke rettsapparatet fattet noen avgjørelser som går regjeringen imot, med unntak av dommen i saken mot Shahbaz Sharif. Høyesterett erklærte i sin dom at ingen borger i Pakistan kunne bli sendt i eksil. Likevel ble Sharif utvist straks etter landing på Lahore flyplass. Regjeringens handlemåte viser forakt for retten, og domstolene sitter igjen med skammen.

Ytringsfriheten er knust. President Javai Hashmi i Muslimsk Liga ble arrestert og dømt til 23 års fengsel for å ha lest et brev der det ble bedt om at Kargil-saken, som han hadde ansvaret for, skulle undersøkes. I den nåværende politiske situasjonen er det slik at enhver som ikke støtter general Musharraf, vil bli irettesatt. Alle politikere er korrupte om de ikke støtter ham, alle journalister og analytikere er pseudointellektuelle hvis de kritiserer handlingene hans. Korrupsjonen har økt, og økonomien har ikke hatt noe oppsving. Det er naivt å tro at korrupsjonen kan bli redusert når samme gamle praksis blir fulgt, og omtrent de samme korrupte folkene tjenestegjør i regjeringen. Økningen i valutareservene (12 milliarder dollar) skyldes ikke vekst i økonomien, men heller refinansiering av lån, kjøp av amerikansk valuta på det åpne marked, og etablering av nye lån og hjelpetiltak.

De grelle fakta er at de fattige er blitt fattigere og de rike rikere i Musharrafs tid. Inflasjonen har økt og vareprisene er tredoblet siden 1999. Bare i mars måned begikk over 100 mennesker selvmord på grunn av fattigdom. På den annen side doblet regimet lønn og privilegier til president, ministere og parlamentsmedlemmer. Overklassen lever som prinser og prinsesser mens de som ikke har noe sulter.

Musharrafs regime har totalt mislykkes i å opprettholde lov og orden. Bombeeksplosjoner er blitt hverdagen i landet, spesielt i Karachi og Quetta. Innbyggerne i Gilgit er underlagt portforbud både natt og dag. Wana blir beskutt av den pakistanske hæren. Pakistan er nok en gang i samme situasjon som det var i under general Zia-ul-Haq. Historien viser at Pakistan lider sterkere under militært enn under sivilt styre.

De skandinaviske landene bør forplikte seg til å presse på slik at han holder sitt løfte om å gjeninnføre reell makt til parlamentet. Han bør få råd om å respektere konstitusjonen og lovene, ikke tukle med dem. Skulle noen ville gi ham Nobelprisen for normaliseringen med India, bør det frarådes. Hvis han får denne prestisjetunge prisen, vil det sikkert og visst oppmuntre andre diktatorer til å gripe makten ved å gå bakveien.

OVERSATT AV ASLAUG EIDE
Translated by Aslaug Eide

Bergens Tidende